Luna Kafé e-zine  Luna Kafé record review
coverpic flag Norway - Full Moon 206 - 06/23/13

Ole Paus
Avslutningen
WM Norge / Warner Music

Ole Paus proklamerte i fjor at den neste utgivelsen hans ville bli den siste, og her er den da, riktig (?) titulert Avslutningen. De senere års Ole Paus-plater har ikke gitt meg de helt store opplevelsene, men dette er noe helt annet. Albumet består av 30 låter og er spredt over 3 CDer og er også tredelt temamessig. Del én, Oppgjøret, er i stil med Pausposten fra 70-tallet, med nidviser og kommentarer til (forholdsvis) aktuelle temaer.

Det hele åpner med noe av det morsomste som noen gang er kommet fra Paus' penn, "Festsang ved feiringen av 7-årsjubileet for Oslosenteret for fred og menneskerettigheter". Innpakket i en avsindig fengende låt, er teksten en raljerende observasjon av hvordan lederen for Oslosenteret har en viss hang til å la seg avbilde med sentrale internasjonale størrelser som er i samme "marked". Hvor mye fred det blir av slikt, er vel fortsatt litt uklart, for å si det slik. En fantastisk start som nesten er verdt plateprisen alene!

I rask rekkefølge kommer så kommentarer til bl.a. tabloidpressen, indiske surrogatmødre (sjekk refrenget "Surogatiti, surogatita"), og en viss Borten Moe. Mer alvorlige sanger som "Den siste krigsseiler" og "Nathan, velkommen hjem" er litt mer malplassert i dette selskapet, men viser at Paus fortsatt kan skrive innstendig om viktige tema.

På del to, Omfavnelsen, har Paus invitert andre vokalister til å synge hans sanger, og åpningslåten "Den lange veien" starter med jodling (!) fra Polkabjørn. Et forholdsvis mislykket trekk, spør du meg, for innholdet i teksten blir liksom litt fortrengt av alpesangen. Da er valget av Kari Iveland til å synge "Hvor langt, hvor lenge" et bedre valg, det er rett ut vakkert. Av andre samarbeid her kan nevnes Reidar Larsen og Jonas Fjeld (mindre vellykket), Lene Marlin og Anne Grete Preus (vellykket) og Anita Skorgan og Benedikte Narum (svært vellykket). Man kan ikke ta fra ham at stemmeprakten er i orden, men jeg hadde aldri trodd at jeg skulle høre på Bjøro Håland igjen. Paus har gitt ham "Så kom sangen", en forholdsvis typisk Ole Paus-låt som etter min mening dessverre har blitt lagt i et for høyt toneleie for den godeste sørlendingen. Håland hører tross alt hjemme langt nede i det dypeste registeret!

Benedikte Narum er en av de sterkeste nye stemmene som har kommet frem i Norge de senere år, og "Nattbussen" er perfekt for henne. Åpningen hinter til "Fly Fugler Fly" fra "Blues For Pyttsan Jespersens Pårørende" og høres akkurat ut som ei god Narum-låt, vemodig og vakkert.

Anita Skorgan har fått Paus' hyllest til Judee Sill skrevet for seg, og låten om stjerneskuddet som døde så alt for tidlig er rett ut gripende å høre. "Shetland" heter siste duett her, denne gang med Ketil Bjørnstad som han har hatt et nært, om enn sporadisk samarbeid med siden andrealbumet for over 40 år siden. Med Bjørnstads lette, luftige piano som bakteppe, er vel delikat ordet for denne melodien.

Avslutningen heter del tre, og åpner med "Abrakadabra" som viser at få overgår ham i melodiøsitet, og denne går rett inn i den etterhvert lange rekken klassiske Paus-sanger. Paus er i stand til å påpeke den norske selvgodheten uten at det blir for belærende og moraliserende, og "På solsiden av vulkanen" pakker han det inn i en streit bluesrocklåt. Man kjenner stikket og det gjør faktisk vondt, og jeg håper vel at hans visjoner her ikke slår til...

Paus viser at man ikke bare må refse og raljere. "For alltid" mener jeg er en hyllest til kong Harald og reaksjonene og opptreden fra kongehuset etter 22. juli 2011. Og den funker.

"Blues For Pyttsan Jespersens Pårørende", denne gang den vakre instrumentale tittellåten, får igjen en gjenvisitt i åpningen og mellomtemaet av "Kom hjem". Paus på sitt aller beste og typiske; lyrisk og nært.

Paus har med Avslutningen gitt ut sitt beste album siden Stjerner i Rennesteinen og viser til fulle at han fortsatt har melodi- og tekstkunsten inne. De siste ordene på denne utgivelsen, i tittelmelodien, er "det var ikke mer, det var alt". For meg blir akkurat dét galskap. Vi satser på at dobbeltalbumet Etter avslutningen er i butikkene i 2015. Og da vil jeg ha mer Ketil Bjørnstad, gjerne Popol Ace-gutta, Garman-bandet, og i hvertfall Trond Graff med sitt magiske Hammond-orgel! Vi høres.

Stopp pressen! CD-utgaven av Avslutningen som er i salg hos Coop (kr 99,- for medlemmer) inneholder tre låter som ikke er med på den ordinære utgaven. Dette er godt nytt for oss Ole-boys, for det dreier seg om sanger som Ketil Bjørnstad spilte inn med Paus i 1972, og ingen av dem er utgitt tidligere. "Unnskyld at jeg bråkte" er leieboer Paus på vei hjem etter en rangel, med rødvin innabords, slamrende med dører og med skjorta uttapå.

På "Broen" hører vi en annen side av bypoeten, en langt mer forsiktig vise med klar inspirasjon fra Paul Simon, både i gitarspill og akkordsammensetning. Her er det kanskje et litt for utflytende billedspråk som gjelder, men kan vel regnes som en tvilling til "To sekunder og byen" fra debuten "Der ute, der inne"? Til sist får vi et mer lystig møte med Paus; "Men du va'kke der" som er mer i Øystein Sundes ånd, i hvert fall låtmessig og gitarteknisk (tenk "Jaktprat", "Super SS Rally GT" og en drøss med andre Sunde-sanger).

Disse tre sangene er kanskje ikke essensiell Paus, men de gir et interessant innblikk i den spede begynnelse av karrieren til en av våre største plateartister.

Copyright © 2013 Pingo e-mail address

If you wish to print this review, we have a printer friendly version.

We also have 727 other articles/reviews of artists from Norway in our archive:

© 2013 Luna Kafé